Har du opplevd noen gang, når du har snakket med andre, at det du sa ble oppfattet på en helt annet måte enn hva du hadde tenkt? 

«Trine» er eldstejenta i søskenflokken på tre. «Prøvekanin» for foreldrene. Hun opplevde stadig irettesettelse og kjeft. Skolen ble vanskelig. Å få venner ble vanskelig. Hun ble redd for å gjøre noe galt. Følte seg aldri bra nok. Følte seg utenfor og ensom. At hun var til bry. Og at alt hun sa og gjorde ble galt.

Årene går. «Trine» blir voksen. Men på innsiden er hun den samme. Hun har et anstrengt forhold med søstrene. «Trine» opplever at de ikke lytter til henne. Hun føler seg misforstått. Hun føler at hun aldri er en del av flokken. Føler seg ensom.

En dag får «Trine» nok. Hun blokkerer dem på Facebook. Det får søstrene til å våkne. De ser endelig at måten de har vist sin «omtanke» og «kjærlighet» på har bidratt og forsterket den følelsen «Trine» har om at hun ikke er bra nok, smart nok eller god nok. At hun føler seg ensom. Det er tid for selvransakelse. «Spøkelsene» fra fortiden er klar for å slippes frem i lyset og bli tatt ansvar for.

«Spøkelsene» er opplevelsene, traumene, opplæringen i hvordan man behandler hverandre. Det vi har lært av foreldrene våre og andre voksne. Det vi har sett dem gjøre, og de følelsene det har skapt i oss. Som igjen har fått oss til å tro og mene ting om oss selv, og hvordan verden fungerer. Disse «spøkelsene» spiller oss ut ubevisst hver eneste dag. 96-98% av alt vi sier og mener er farget av underbevisstheten vår. (Ref. Neurogym – neuroscience, John Assaraf).

Vi er ikke historien vår. Men den ligger der lagret i underbevisstheten vår. Den preger det vi tenker, sier og de valgene vi tar. Hvis vi vil ha en endring, så er det på tide å ta ansvar for det vi tenker, tror og gjør – også det ubevisste.

Søstrene til «Trine» innså dette. De måtte ta fullt og helt ansvar for at de bidro til at «Trine» ikke følte seg hjemme i flokken. De måtte møte henne og lytte til henne på en helt annen måte enn før. Uten irritasjon. Uten tanke om at «Trine» måtte endre seg. Uten å mene at de visste best. De måtte være mer tilstedeværende, og mer empatiske. Selv om de ikke var enige i alt som ble sagt, så måtte de forstå at hun hadde det vondt. Og at de hadde vært med å bidra til det. De måtte ta ansvar. (gjengitt med tillatelse fra «Trine».)

Jeg har også en søster som «Trine».

«Unnskyld for at jeg ikke har lyttet deg. Unnskyld for at jeg trodde at jeg visste hva som er best for deg. Unnskyld for at jeg tok avgjørelser uten å rådføre meg med deg. Unnskyld for at har jeg har fått deg til å føle at du ikke er bra nok, flink nok eller smart nok. Unnskyld for at jeg har fått deg til å føle deg ensom. Unnskyld for at jeg har såret deg. Unnskyld min kjære kjære søster.» – Anne-Kjersti

Har du en «søster» som «Trine». Tar du ansvar for det du bringer inn i forholdet?

Vil du vite mer om kunsten å ta ansvar, og kunsten å be om unnskyldning – ta kontakt på kontakt@awareness.no – Anne-Kjersti