Jeg sitter med «Irene». En flott jente i 40 årene. Hun sier hun er sliten og frustrert. Lei av å ta seg sammen. Hun føler ikke det er rom for henne hverken i familien eller inne i seg selv. Hun vet egentlig ikke hvem hun er lenger. Det er som om hun har mistet noe av seg selv. Hun sier hun spiller en person som ikke er henne. En rolle hun har påtatt seg. Hun har et par venner som hun av og til forteller hvordan hun har det til, ellers hadde hun blitt gal. Hun vil ikke ha det slik lengre. Men vet ikke hvordan hun skal endre på situasjonen eller seg selv. Jeg sier det går bra. Jeg spør henne om hun er god på å si nei. «Irene» svarer at hun ikke er det. Hun vil så gjerne at andre skal føle seg vel. Jeg spør om hun forteller andre hva hun tenker og mener om saker og ting. Hun svarer at mye av den samtalen blir inne i hodet hennes. Mens vi prater om temaet så ser hun at hun underordner seg andre. Ja rett og slett «utsletter» seg selv og sine behov.
Hun forteller at hun opplevde å bli oversett og «overkjørt» som liten. Følte at foreldrene aldri hørte på henne. Hennes stemme var ikke viktig. De bestemte ting over hodet på henne. Hun føyde seg, og stengte tankene og følelsene sine inne. Når hun tenker etter så ser hun at det er et mønster moren hennes også har. Hun husker forskjellige episoder da hun var liten. Hun fikk beskjed om at følelser ikke skulle vises. Hun trodde da at hun ikke skulle vises. Hun fikk beskjed om at det var ting man ikke pratet om. Hun trodde da at hennes meninger ikke var velkommen. Hun forteller at hun hadde dysleksi. Men det skulle ikke prates om. Hun måtte fint klare leksene sine som alle de andre elevene. Det sa både læreren og foreldrene. Hun følte seg mislykket. Følte at det var noe galt med henne. At hun var treg og håpløs. Hun som aldri fikk til noen ting. Aldri fikk rett på prøver. «Irene» forstår nå at dette har vært med å prege ungdomstiden og henne som voksen. Hun har vært redd for å si meningen sin. Redd for reaksjoner. Redd for å ikke være bra nok. Redd for å vise at hun er redd. Redd for å si det hva hun egentlig mener. Hun kjenner at hun er både lei seg og sint. Hun ser ned med tårer i øynene. Hun kunne ha lyst å si noen sannhets ord både til den ene og den andre. «Men hvordan hadde det tatt seg ut», sier hun og ler.
«Irene» har forsøkt å si noe til moren sin om hvordan det har vært for henne i barndommen. Men hun føler ikke at moren skjønner henne, og heller ikke vil snakke om det. Jeg spør «Irene» om hun har lyst å si noe om det nå. Hun ser på meg og ler, og sier at det ikke noe vits. «Test det», utfordrer jeg henne, «så kan du kjenne etter hvordan det føles etterpå». Hun blir med. Jeg ber henne starte med ordene «Det var ikke greit at……» og så si hva hun opplevde som barn som ikke var greit. Og det kommer mye… Det kommer om å ikke få lov å vise følelser. Om ikke å få si hva hun tenker og mener. Om at hun ikke skulle synes. Om at hun opplevde at hun var et problem. Om at hun opplevde at hun var håpløs. Om at hun ikke fikk den hjelpen hun trengte som dyslektiker. Om at hun opplevde at hun var dum. Hun har gråten i halsen når hun snakker. Jeg ber henne ta en liten pause – puste – og gjenta setningene. Hun føler ordene blir sterkere denne gangen. Grensesetting. “Det var ikke greit at…”. Hun smiler. Sier at det føles godt. Føler seg roligere. Jeg ber henne så si setningen på nytt, men med ordene: «Det er helt greit at…..» og så si de tingene som ikke var greit, men oversette det til hva som er greit . «Dette var godt», sier hun og smiler igjen. Hun kjenner seg sterkere og fylt med mer energi enn på lenge.
Hun sier videre at heretter skal hun kjenne etter før hun sier ja. Hun skal øve meg på å si nei. “Det skal komme fra hva som er riktig for meg her nå, og ikke fra hva jeg har lært”, sier hun. Hun vil gjerne gjenta setningene om hva som er helt greit og ta det med seg som en ny sannhet: «Det er helt greit at jeg synes. Det er helt greit at jeg sier hva som er riktig for meg. Det er helt greit at jeg trenger hjelp som dyslektiker. Følelsene mine er velkommen hos meg. Min stemme er viktig. Jeg er god nok akkurat som jeg er!» Hun smiler, ser på meg og sier at hun føler seg mye lettere. Det er som hun har fått mer plass inne i seg selv. Hun føler seg glad og full av håp (gjengitt med godkjennelse fra “Irene”).
Vil du vite mer om hvordan du kan trene god og vennlig kommunikasjon, tåle følelser og rydde og i historien din? http://950261-www.web.tornado-node.net//2-dagers-grunnkurs/