«Irene» er tilbake for oppfølging etter forrige samtale – http://awareness.no/grensesetting-livskraft/. Hun forteller at det har vært svært utfordrende å jobbe med grensesetting. Å øve på å si ifra hva hun tenker og føler til andre. Hun blir frustrert og lei seg når hun møter motstand. Men hun skjønner at det er helt normalt. Både frustrasjonen og motstanden. «De rundt oss vil gjerne at vi skal være som vi alltid har vært. Endringer kan være skummelt» sier jeg, og oppmuntrer henne til å fortsette. «Dine nærmeste vil venne seg til denne nye siden av deg. Bare gi dem litt tid».

«Irene» skjønner at det hun har opplevd som barn sitter hardt i nervesystemet hennes. Reaksjonene fra omgivelsene gjør at hun lett går tilbake til gamle mønstre med å lukke seg igjen. Hun ser det er en måte å beskytte seg på. Men det at hun nå har begynt å sette grenser, og øver på å stille opp for seg selv, så vil nervesystemet hennes begynne å slappe mer av. Jeg forteller henne at dette vil gjøre det lettere for henne å kjenne på pasjon i livet, og hva hun tror på og brenner for. Føle seg mer livsglad og levende.

Hun ser at hun kan bruke dette til å finne mer ut av hva virkelig har lyst å jobbe med. Men like viktig for henne, en ny endring i privatlivet. Hun vil bli bedre kjent med mannen sin og han med henne. Hun skjønner også at barna deres vil få det enda bedre fordi hun tar mer ansvar for seg selv og sine egne følelser. «Irene» sier det er litt vondt, men veldig spennende å bli kjent med seg selv. «Det er som en reise her og nå, tilbake i tid og inn i fremtiden» sier hun. «Jeg er så glad. Jeg har mer energi og pågangsmot enn noen gang!» hun gir meg et stort smil.

Jeg inviterer henne til å si noen setninger med hva hun tror på. Her og nå. Jeg ber henne oversette setningene fra forrige gang til å gjelde andre mennesker. «Irene» blir blank i øynene og sier hun tenker på alle barna. Alle de som ikke har det bra. Som vokser opp med foreldre og lærere som ikke ser eller skjønner dem. Hun kjenner hun blir sint når hun tenker på det. «Bra» sier jeg. «Her er det noe du virkelig brenner for.»

Hun reiser seg. Jeg ber henne være oppmerksom på den nedre delen av kroppen sin, og få kontakt med kraften bak ordene.

«Det er ikke greit at barn ikke får lov å vise følelser». «Det er ikke greit at barn ikke får si hva de tenker og mener.» «Det er ikke greit at barn tror de skal være usynelige»  «Det er ikke greit at barn tror det er noe galt med dem» sier hun med kraft i stemmen.

«Jeg tror at alle barn skal bli møtt i følelsene sine.»  «Jeg tror at det ikke finnes noen «negative» følelser». «Jeg tror at alles stemme er viktige – også barnas.» «Jeg tror at hvis voksne tar ansvar for sine egne følelser og utfordringer, så vil barn vokse opp i omsorgsfulle og harmoniske omgivelser. Barna vil føle seg elsket og verdsatte.» «Og jeg tror på lekse-fri skole!» sier hun kraftfullt . «Minnene om dysleksien min dukker opp» sier hun. «Dette var godt! Og det var godt å stå. Føler jeg får mer kontakt med kraften i meg selv.» «Ja dette tror jeg virkelig på. Jeg vil dele det med familien min og vennene mine. Ja hele verden!» ler hun. (Gjengitt med tillatelse av «Irene».)

Hva tror du på og hva brenner du for? Vil du vite mer om hvordan du kan finne ut av det – gå til  http://awareness.no/2-dagers-grunnkurs/

Share this post: on Twitter on Facebook on Google+