I går møtte jeg en flott dame. Hun har en behagelig utstråling, og virker rolig og tilstedeværende. La oss kalle henne «Nina». «Nina» har høyere utdannelse, og forteller at hun har det greit på jobben i en ledende stilling. Hun har et harmonisk forhold til partneren og barna sine. Tilsynelatende skal alt være bra.
Hun forteller om en barndom der hun opplevde at hun hadde det bra. Den var uten de store dramaene, og foreldrene heiet på henne og roste henne. Hun fikk veldig ofte høre at hun var flink.
Men det var ikke mye snakk om følelser. Hun kan heller ikke huske at det var mye nærhet.
På innsiden har «Nina» en konstant uro. Hun klarer ikke slappe helt av. Tenker hele tiden på ting hun må gjøre. Hun har en følelse av at hun alltid ligger på etterskudd. Hun tar på seg for mye på jobben, og gjør arbeid som andre kunne ha gjort. Hun sier hun er dårlig til å delegere. Det hun er redd for, er at andre ikke skal gjøre en bra nok jobb, så da tenker hun at det er best å gjøre det selv.
«Nina» sliter konstant med en følelse av at hun aldri er bra nok. Hun tenker også at alt hun gjør ikke er bra nok. Spesielt gjelder dette på jobben. Hun vegrer seg for å si ifra når hun vet ting, fordi hun er redd for å si noe feil. Hun holder seg selv igjen og tør ikke ta nye utfordringer. Hun ser rett og slett ikke at hun er flink nok til det. Hun klarer heller ikke å tenke at det er mulighet for henne å gjøre noe helt annet.
«Nina» forteller at hun tok en utdannelse som foreldrene mente var bra for henne, fordi hun var så flink. Hun måtte ikke sløse bort evnene sine. Hun trives i jobben, men det var noe helt annet hun drømte om. Når hun nå forteller om drømmen sin, så smiler hun og blir mer avslappet. Men hun forteller videre at hun opplever det nå som en fjern og uoppnåelig drøm.
«Nina» kjenner ikke lenger på hva hun lengter etter, eller har behov for. Hun setter heller ikke av tid til seg selv i hverdagen. Hun tenker som mange andre, at det er viktigere ting å gjøre, som å sørge for at andre har det bra.
Jeg kjenner det berører meg når jeg hører hvor kritisk hun er til seg selv, og hvor lite hun lytter til sine egne behov.
I løpet av samtalen ser hun hvor denne indre kritiske stemmen kommer fra. Hun blir mer nysgjerrig undrende på seg selv, tankene sine og valgene sine. Jeg blir rørt når jeg ser at hun åpner opp for en endring for seg selv.
Hvordan havnet hun her? Hvordan havner vi her? Hvorfor er det så mange som tenker at de ikke er bra nok. Som er dømmende og kritisk og ikke lytter til seg selv?
De fleste av oss vokste opp med foreldre som oppdro oss i stedet for å overøse oss med kjærlighet. Som roste oss for ting vi gjorde i stedet for den vi er. Men våre foreldre gjorde så godt de kunne ut fra de forutsetningen de den gangen hadde.
Men du kan ta et valg nå. Hvordan møter du din indre kritiker, din indre kritiske stemme?
Tenk deg at du er mammaen eller pappaen til denne indre kritikeren – ditt indre barn. Vil du være omsorgsfull, se og føle dette indre barnet, eller vil du be dem skjerpe seg og være mer positive? Er du kritisk og dømmende til deg selv, blir du mer kritisk og dømmende til andre.
Det begynner med oss selv. Det er ingen andre som kan gjøre den jobben for oss. Men vi trenger ikke gjøre det alene. Det er iallfall ingen tvil om at det er verdt det, det handler om egenkjærlighet – livskvalitet.