““Det er en varm sommerdag. Solen skinner. Huden er varm. Sommerkjole og sandaler. Sommeridyll. Jeg sitter ved kjøkkenbordet og stirrer ut av vinduet. Inni meg er det langt fra sommeridyll. Svart som natten. Angsten og ensomheten river som illsinte sultne ulver i kroppen. Jeg kjenner på at dette livet ikke er verdt å leve.
Tanken på at dette skal fortsette i femti, kanskje seksti år til, er uutholdelig. Dette føles ikke som et liv verdt å leve. Orker ikke leve i så mye smerte, for kanskje et lite lysglimt i ny og ned. Vel vitende om at mørket jager meg. Jager meg raskere enn jeg kan løpe, og omfavner meg like raskt som lysglimtet varte.
Jeg scroller på telefonen. Men tankene er et annet sted. De spinner rundt idéer om hvordan jeg kan avslutte dette livet. Finne en effektiv måte, men som ikke gir de som finner meg varige mén.
Jeg stopper å scrolle. Jeg ser en dame som stråler mot meg. Bildet er i svart hvitt, men det lyser likevel mot meg. Jeg kan erindre at noen har fortalt meg om henne. Hvor dyktig hun er. Jeg kjenner jeg tviler på hennes kompetanse da jeg føler meg som en svart skygge det er umulig å finne lys i.
En del av meg kjenner likevel et håp. En tro. Et ønske. For et annet liv. Jeg sender en mail og spør om vi kan ringes. Telefonen ringer, og stemmen i andre enden føles trygg. Tårene renner før samtalen har begynt. En del av meg skjønner at dette er veien å gå…”
Takk Anne-Kjersti. Takk for at du så lyset i meg som jeg selv ikke så. Takk for at du aldri ga meg opp. Takk for reisen du har tatt meg med på. Takk for at du har vært der hele veien til friheten jeg kjenner i dag. Det vage, men likevel sterke minne, er ugjenkjennbart. Takk for alt du har vist meg av ubetinget kjærlighet, kraft, omsorg, og forståelse. Takk for innsiktene som har endret livet mitt.
Jeg sitter ved samme kjøkkenbordet. Inni meg føles det som det spirer og gror.
Kjærligheten pulserer i kroppen. Friheten i mitt eget sinn og egen kropp er en naturlig del av den jeg er. Utenfor regner det. Vinden pisker regndråpene mot vinduene. Solen er langt bak de tykke skyene. Men inni meg – der skinner solen.”
Linn
Strever du med uro og vonde tanker? Visste du at barndommen former oss og påvirker oss i mye større grad enn hva vi er klar over? Lær deg ferdigheter for å bli venn med angsten og uroen slik Linn gjorde. Ta kontakt med meg på kontakt@awareness.no
Namasté
Anne-Kjersti