«Har du hatt den følelsen av at du holder deg selv tilbake. Avventende. Kjenner det som et trykk på innsiden av kroppen. Det er som om du ikke kan slappe helt av? Hva er det som gjør at jeg ikke bare tar steget ut. Sier det jeg har på hjertet. Sier hva jeg tenker og føler?»
Jeg sitter med «Marie» – en flott reflektert jente som jeg har møtt noen ganger. Hun undrer seg over mønstrene hun har og de valgene hun tar når hun er sammen med andre mennesker.
Hun føler seg låst. Og hun vet ikke hvordan hun skal komme seg ut av det. Jeg ber henne lukke øynene, trekke pusten dypt og kjenne etter hva hjertet hennes lengter etter. Hun puster inn og forsøker å slappe av. Tårer dukker opp i øyekroken og hun sier at hun har lyst å skrike.
«Marie» forteller at hun ofte er frustrert. Men hun holder det inne. Forsøker å håndtere det, men opplever at det blir mer og mer vanskelig. Hun blir stille og tenker. «Marie» forteller videre at da hun var liten fikk hun beskjed om å ta seg sammen, fikk ikke være sint. Hun følte at foreldrene, spesielt moren, ikke så henne. Det gjorde vondt. Og hun kjenner det gjør vondt å snakke om det nå. Hun forteller også at hun ikke kan huske at foreldrene sa at de var stolte av henne.
Hun ser og skjønner at hun bruker veldig mye krefter på å ta seg sammen og være «ordentlig». Hun synes det er vanskelig å uttrykke fra hva hun tenker og føler. «Marie» sier hun skulle ønske hun bare kunne gjøre som små barn gjør, uttrykke seg med lyd og bevegelser. Men hun er redd for å virke dramatisk, redd for å overdrive og være for mye.
Jeg inviterer henne til å teste det ut nå sammen med meg. Hun ler og sier at det er litt skummelt, men at hun vil gjøre det. Jeg blir rørt av motet og viljen hun viser. Hun klarer virkelig å uttrykke hva hun føler og kjenner på. Det går fra sorg, sinne til glede. Det starter sart og utvikler seg i en kraft som overrasker «Marie». Det er som et vakkert dyr som endelig har blitt sluppet fri. Det kommer gledesutbrudd og en kraft som nesten blåser meg av stolen. Hun smiler, samtidig som hun kjenner vemodig for hvordan hun har holdt seg selv tilbake. Det har vært vondt. Men hun skjønner også at det har vært en måte å beskytte seg på.
Hun kjenner det gjør godt å kunne uttrykke seg spontant uten å måtte si de «rette» tingene. «Marie» kjenner seg sterkere og mer avslappet enn hun har gjort på lenge. Hun skjønner også at hun må eie følelsene sine og øve på å uttrykke de på en sunn måte. Hun vet at det vil gjøre at hun vil føle seg mer fri og glad. Hun kjenner hun er stolt av seg selv. (gjengitt med tillatelse av «Marie»)
Hvordan er det med deg? Har du en følelse av at du sitter på vent. At du holder deg selv tilbake fra å virkelig leve fullt og helt? Vil du lære mer om hvordan du kan bli mer fri og oppleve mer glede i livet?